torsdag 12. oktober 2017

Dette kan vi lære om spanske verbtider av barnas lek.


Du var legen og jeg var en dame som hadde brukket armen.

Sånn snakker norske barn når de leker.

Men hvorfor bruker de fortidsformene når de snakker om noe som ikke er fortid?

Vi har andre tilfeller der vi gjør det samme, som i enkelte hvis-så-setninger:

Hvis jeg var rik, ville jeg reist jorden rundt.

Når fortidsformer brukes for å snakke om noe som ikke er fortidig, blir innholdet i setningen irreelt. Derfor bruker barn det i lek, som ikke er virkelig.

Men hvordan blir det når et språk har mer enn én enkel fortidsform, slik det er på spansk?

Når fortidsformer brukes til å snakke om noe som ikke er fortid, blir innholdet irreelt.

El imperfecto og el indefinido


Når spansktalende snakker om noe som har hendt i fortiden, bruker de el indefinido for å signalisere at det er avsluttet:

Entré al banco y vi al ladrón.
(Jeg gikk inn i banken og  raneren.)

De bruker el imperfecto for å presentere noe som pågående eller som en vane:

Pågående: Comíamos cuando Diego regresó.
                (Vi satt og spiste da Diego kom tilbake.)

Vane: De niña me gustaba el fútbol.
 (Da jeg var liten, likte jeg fotball.)

Det interessante er at barn tilsynelatende ikke følger dette mønsteret når de leker.  

De bruker imperfecto når man skulle tro de ville bruke indefinido (hvis de hadde snakket i vanlig fortid):

Juguemos a que saltábamos de la montaña y luchábamos contra los monstrous.
(Vi leker at vi hoppet ned fra fjellet og sloss mot monstrene.)

Yo entraba y tú me veías.
(Jeg kom inn og du meg.)

Men det er ikke tilfeldig at de velger imperfektumformen her; denne verbtiden presenterer noe innenfra, uten å ta hensyn til begynnelse eller slutt. Dermed kan man bruke den til å snakke som om noe er pågående, som i en lek der man fordeler roller og aktiviteter.

Imperfektum brukes til å snakke om noe pågående, som i en lek der man fordeler roller og aktiviteter.

Denne egenskapen har ført til at enkelte teoretikere kaller verbtiden copretérito (istedenfor imperfecto): den signaliserer at hendelsen forløper samtidig med noe annet.

Det at barna bruker fortid og ikke presens, signaliserer som sagt at det er irreelt, men hvis de hadde byttet imperfecto ut med indefinido, ville hendelsene likevel oppfattes som virkelige (og avsluttede):

Saltamos de la montaña y luchamos contra los monstruos.

Yo entré y tú me viste.

Så er det kanskje ikke så rart likevel, at barna snakker sånn?


Blogglistenhits

mandag 25. september 2017

Uttalefeil nordmenn gjør når vi snakker spansk.





Du er sikkert flink å passe på at du ruller på r’en, at dobbel l skal uttales «j», og at u’en etter «q» er stum. Men her er et par ting du kanskje ikke legger merke til at du gjør feil.

n-lyd etter «t»

Når nordmenn skal uttale ord som slutter på –ten, slik som gutten, hatten og biten, har vi en tendens til å kutte ut e-lyden, og la t’en gå rett over i n-lyden (nasalen):

Gutten: [gʉt]
Hatten: [hat]
Biten: [bi:t]

[ʉ] = den norske u-lyden
[i:] = lang i.
[] = stavelsesbærende «n». Det vil si at det er en stavelse der selv om det ikke er noen vokal der.

Dette er faktisk et typisk trekk ved germanske språk, og tysk har det i enda større grad enn norsk. De kunne faktisk være troende til å uttale «boken» på samme måte:

Boken = [bu:kŋ̍]

 [ŋ̍]: en ng-lyd. Den loddrette streken over betyr at den er stavelsesbærende.

Nordmenn sier "guttn" og "hattn", og gjør det samme på spansk.

Men på spansk er dette ikke en naturlig måte å uttale disse lydkombinasjonene på, likevel gjør vi nordmenn det stadig vekk. Eksempler er:

Admiten = [admit]
Boten = [bot]

Og til og med
Tener = [ter]

Det kunne være spennende å høre om våre spansktalende venner har lagt merke til denne feilen.

r-lydene

I norsk har vi både skarre-r ([ʁ]) og rulle-r ([r] eller [ɾ]), men vi kan ikke bruke dem til å skille mellom ord:

Både [rø:r], [ʁø:ʁ] og [ɾø:ɾ] betyr det samme: rør.

Men hva er nå forskjellen i uttalen mellom [rø:r] og [ɾø:ɾ], hvis begge er rulle-r’er?
Aha, her nærmer vi oss problemet.

[ɾ]-lyden er den som vanligvis brukes i østnorsk, og den er karakterisert ved at tungespissen kommer borti tannkammen (kanten bak fortennene) én rask gang.

[r]-lyden blir brukt i enkelte vestnorske dialekter, slik som på Sunnmøre, og den er karakterisert ved at tungespissen vibrerer mot tannkammen.


De norske r-lydene kan ikke brukes til å skille mellom ord.

Spansk har begge disse r-lydene, men i dette språket er forskjellen mellom dem betydningsskillende. Det vil si at 

[pero] og [peɾo] 

er to forskjellige ord 

(perro (hund) vs. pero (men)), 

og likeså [karo] og [kaɾo] 

(carro (bil) vs. caro (dyr(adj)).

Nordmenn har en tendens til å markere forskjellen mellom disse ordparene med henholdsvis kort og lang vokal, men det er en uttalefeil. Det er r-lyden vi må bruke til å skille.

Se også Feil spanskspråklige gjør når de uttaler norsk og hva det kan lære oss om spansk


Diftongen au/eu.

Hvordan uttaler du «Europa»? Hva med «sau», eller «Audi»?

Er du fra Bergen, sier du sannsynligvis «Øuropa», «søu» og «Øudi». 
Er du fra østlandet, kan det til og med være du sier «Ævropa», «sævv» og «Ævdi».

Det hender ikke ofte, men jeg har hørt nordmenn overføre denne uttalen til spansk.
Dere kan jo selv tenke dere hva min mann, Mauricio blir hetende da.



Blogglistenhits