mandag 11. september 2017

Feil spanskspråklige gjør når de uttaler norsk og hva det kan lære oss om spansk


En kamerat fra Ecuador fortalte meg for noen år siden at han hadde sett en fantastisk norsk film som het «Elin». Jeg sa som sant var at den hadde jeg aldri hørt om. Helt til han begynte å fortelle hva den handlet om. Og jeg skjønte at det var «Elling».

Fra kameraten min sitt ståsted var jeg enten dum eller vanskelig, for Elin og Elling er da vitterlig nesten det samme?

Ikke for en nordmann.

Misforståelsen er interessant, for den viser at språkbrukeres eget språksystem påvirker hvor like vi synes språklyder er.


Uttalefeil viser at vårt eget språksystem styrer hvordan vi hører språklydene.

Elin og Elling

Ordene Elin og Elling har ikke bare én, men to betydningsskillende uttaleforskjeller på norsk.
Den første er forskjellen mellom kort og lang e, noe som ikke bare gir seg utslag i lengden på vokalen, men også i kvaliteten på den:

Elin: [‘e:lɪn]
Elling: [‘ɛlɪŋ]

[‘] markerer hvilken stavelse trykket faller på
[:] markerer lang vokal
[ɪ] er en kort i-lyd
[ɛ] er en kort, åpnere e-lyd
[ŋ] er ng-lyden

E-lydene på spansk, selv om de kan uttales litt forskjellig avhengig av hvor de står og hva taleren ønsker å legge vekt på, markerer ikke noen forskjell i betydning.

Så enten du sier [‘pe:lo] eller [‘pɛlo], har du uansett bare greid å si pelo.

Det som er så interessant, er at en spansktalende da rett og slett ikke oppfatter at der er noen forskjell i det hele tatt.

Dette blir enda merkeligere når vi ser på den siste lyden i de to ordene, [n] versus [ŋ]. På norsk er disse lydene betydningsskillende, slik at ord som lang [laŋ] og land [lan] betyr to forskjellige ting.

Spansk har begge disse lydene, men de er bare «uttalevarianter» av samme lyd, og det betyr at du ikke lager et nytt ord hvis du bytter [n] ut med [ŋ]:

[pan] = pan
[paŋ] = pan
Slik stilt er vi nordmenn heldige når vi skal lære spansk, for spansktalende oppdager ikke alle uttalefeilene vi gjør, slik som for eksempel at vi uttaler e-lyden i pero annerledes enn e-lyden i perro.

Med det finnes en betydningsskillende forskjell på spansk mellom pero og perro, en som ikke er betydningsskillende på norsk, og som derfor kan være vanskelig for oss å oppfatte. Er det noen av mine lesere som vet hvilken det er?

Blogglistenhits

tirsdag 20. juni 2017

Fire lærerike forskjeller mellom norsk og spansk




Hvilken by bor du i?
men ikke
*¿Qué ciudad vives en?

Bilen jeg kjøpte er billig,
men ikke
*El carro compré es barato.

Hvorfor er det slik?

Preposisjoner

Hvorfor er det feil å avslutte spanske setninger med en preposisjon, mens det fint går an på norsk?

Hvilken by bor du i?
Hvem jobber du med?

*¿Qué ciudad vives en?
*¿Quién trabajas con?
(Asterisk, “*” betyr at setningene er ugrammatiske)

Preposisjoner er grammatiske ord som fungerer som et bindeledd mellom ord, fraser og setninger, og sammen med utfyllingen (som kommer etter) danner preposisjonen en preposisjonsfrase:

Preposisjon: con
        (med)

Preposisjonsfrase: con la novia
      (med kjæresten)


"Sammen med utfyllingen danner preposisjonen en preposisjonsfrase."

Forskjellen på norsk og spansk er at spanske preposisjonsfraser ikke kan opptre uten utfyllingen. På norsk kan utfyllingen være flyttet til et annet sted i setningen, som i eksemplene over.
Den spanske versjonen av de norske setningene må altså bli:

¿En qué ciudad vives?
¿Con quién trabajas?

Adjektiver

På norsk kan vi ikke plassere adjektivet etter substantivet i en frase, mens man på spansk kan plassere adjektivet før eller etter. Men betyr det at vi på norsk går glipp av en betydningsforskjell de har på spansk?

Los hombres locos
De gale mennene

Los locos hombres
De gale mennene

Svaret er ja. Mange norske fraser er tvetydige, fordi vi ikke kan velge å differensiere med adjektivets plassering.
For eksempel blir setningen

De gale mennene fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller,

tvetydig på norsk, fordi frasen de gale mennene er tvetydig. Enten betyr den

a) De gale mennene, men ikke de normale, fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller,

eller så betyr den

b) Alle menn, som jo er gale, fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller.

På spansk får man frem denne forskjellen ved å plassere adjektivet henholdsvis etter eller før substantivet:

a) Los hombres locos prenden cohetes sin gafas de protecctión.

b) Los locos hombres prenden cohetes sin gafas de protección.

Subjektet

Aller først: subjektet i en setning er ikke nødvendigvis den som utfører verbhandlingen. Alle de følgende setningene har subjekt (understreket), men de inneholder ingen referanse til noen som utfører en verbhandling:

La casa es verde. (Huset er grønt.)
Las ventanas fueron lavadas. (Vinduene ble vasket.)
Diana desapacerió. (Diana forsvant.)

På spansk er det likevel lett å identifisere subjektet: det er det ordet eller den frasen som samsvarer med verbet i person og tall.

Men hvordan blir dette på norsk, der vi ikke har samsvarsbøyning mellom subjekt og verbal? Hvordan definerer man subjektet i norske setninger?

Setningsfunksjonene i norske setninger avgjøres i større grad av plassering, siden vi ikke har like mye samsvarsbøyning.
Dermed er subjektet i norske setninger det ordet eller den frasen som kommer rett før eller rett etter det bøyde verbet:

Diana har forsvunnet
Har Diana forsvunnet?
I går forsvant Diana.
Diana forsvant i går.

"På spansk er subjektet det ordet eller den frasen som samsvarer med verbet i person og tall."

Denne forskjellen mellom norske og spanske subjekter er også grunnen til at spanske setninger kan opptre uten subjektet synlig i setningen, mens det ikke går på norsk:

Llegaron tarde.
De kom sent.

På spansk kan man se av verbbøyningen hva som er subjektets person og tall.

Det finnes også setninger på spansk som ikke engang har noe underforstått subjekt; såkalte upersonlige setninger. På norsk må vi selv i disse tilfellene, altså når subjektet er tomt for betydning, ha noe på subjektsplass.

Llueve.
Det regner.

Hay dinero debajo del colchón.
Det er penger under madrassen.

Relativsetninger

De vanligste relativsetningene (understreket) er som-setninger, som innledes med que på spansk:

El coche que dejó de funcionar me irrita.
Bilen som sluttet å fungere, irriterer meg.

I norsk kan vi ha relativsetninger uten at relativordet (som) opptrer i det hele tatt. Det skjer når relativsetningen har eksplisitt subjekt (i fete typer).

Bilen jeg kjøpte er billig.

Dette går ikke på spansk:

*El carro compré es barato.

På norsk er ordrekkefølgen i setningen ofte nok til å gjenkjenne den logiske strukturen i den. Slik er det ikke på spansk, der de har en friere ordrekkefølge, og dermed må de ha andre måter å markere funksjoner på, som samsvarsbøyning, og i dette tilfellet, eksplisitt relativord:

El carro que compré es barato.

Slike forskjeller språkene imellom kan lære oss mye om hvordan språkene hver for seg er strukturert.


Blogglistenhits