søndag 20. november 2011

Forandrer reality-TV grammatikken?

Jeg undres på om følgende setning noensinne ble uttalt på norsk før programmer som Idol og andre realitykonkurranser plutselig begynte å ta den i bruk:

"Du er videre!"

Som vanlig er det ikke hovedsakelig innholdet jeg reagerer på, men måten det blir uttrykket på.
Når verbet "å være" er hovedverb i en norsk setning, er det som oftest å oppfatte som et kopulativt verb (et verb som binder sammen), og de to andre setningsleddene ("du" og "videre" her) blir å oppfatte henholdsvis som subjekt og subjektspredikativ.
Et av trekkene som kjennetegner et kopulativt verb, er at det så å si er tomt for betydning, og fungerer bare til å "binde sammen" subjektet og subjektspredikativet. Det vil si at innholdet i subjektspredikativet beskriver innholdet i subjektet.
Så hva slags ordklasser eller konstruksjoner er det som vanligvis kan være subjekspredikativ i norske setninger? Typiske kategorier er substantiv (nomenfraser): "Du er en fisk", adjektiv: "Du er dum". eller preposisjonsfraser: "Du er på druen", for å nevne noen.
 "Videre", på den annen side, er et adverb som vanligvis står til verbet i en setning. Altså beskriver innholdet i adverbet innholdet i verbet; "Jon løper videre", "Du må jobbe videre".
Det kopulative verbet "å være" er imidlertid så tomt for betydning at det vanskelig lar seg gjøre å finne et ledd hvis innhold skulle beskrive verbets.
Man kan heller ikke si at "videre" fungerer som et adjektiv som beskriver subjektet i den nevnte setning. Var det et adjektiv, ville man kunne si: *"Du er en videre person".

"Du er videre" er nok en slags komprimert versjon av "Du er kommet videre", der verbet "å være" ikke fungerer som et kopulativt verb, men som et hjelpeverb for å lage en sammensatt tid av verbet "å komme". Det er dette sistnevnte som skulle hatt adverbet "videre" som adverbial.

Jeg har alltid reagert på hvordan setningen "Du er videre" lyder, men kanskje det bare er meg...

Three Jewish brothers.

These days they air a commercial on TV for a book whose title escapes me, but which reportedly "is the story of three Jewish brothers during WWII".
In other words, it seems like the clause "during WWII" is meant to describe the "three Jewish brothers".
Usually, one would expect a prepositional phrase that is introduced by the preposition "during" to function as the adverbial of a sentence, as in: "We lived there during the summer" or "He didn't speak at all during dinner". The adverbial, then, is an complement of the sentence's main verb.
In "...the story of three Jewish brothers during WWII" however, there is no verb, and the prepositional phrase in cuestion would have to be interpreted as part of the noun phrase (NP) "three Jewish brothers during WWII".
But is it ok to use a "during"-phrase as the modifyer of a noun in the same way that we use other prepositional phrases, such as "from Germany" or "in bed"?:

a) "I helped three Jewish brothers from Germany"
b) "I helped three Jewish brothers during WWII"

When a prepositional phrase ("from Germany" / "during WWII") is part of a noun phrase, it cannot be separated from the noun ("brothers") which it modifies without altering the meaning of the sentence. So, sentence a) would actually become nonsensical, or at best odd, if we were to move the prep. phrase, (the original meaning would at any rate be changed): *"From Germany I helped three brothers"
Sentence b) would be acceptable, and it would retain the meaning that is most likely understood when one reads the original sentence (b)): "During WWII I helped three Jewish brothers". For sentence b), then,  "during WWII" is automatically interpreted as a complement of the verb "helped", and NOT as part of the NP *"three jewish brothers during WWII".

The original text should probably have included a subordinate relative clause: "... the story of three Jewish brothers who lived during WWII"