tirsdag 14. juni 2016

4 gode grunner til å lære forskjellen mellom finitt og infinitt verb.

        



 Er ikke ”finitt” og ”infinitt” egentlig bare noen teoretiske kategorier som ikke kan brukes til noe i praksis?

Les også Hvordan dine spanskkunnskaper gjør deg samfunnsrelevant.

Finitte verbformer på spansk er de som er bøyet i person. Det finnes en uhorvelig mengde finitte verbformer på spansk.
De infinitte formene er ikke bøyet i noen kategorier, og det finnes bare tre slike former: infinitiv (hablar), gerundium (hablando) og preteritum partisipp (hablado).

Men so what, liksom? 

Jo, distinksjonen mellom finitte og infinitte verbformer kan brukes til:

1.   Å avgjøre om noe er en setning eller ikke
Det finitte verbet er det som løfter de andre ordene i setningen frem og gjør dem relevant for her og

Det er forskjellen mellom comprar manzanas og compré manzanas.

Med andre ord, hvis strengen av ord du har foran deg ikke inneholder et finitt verb, er den ikke en setning.

2.    Å avgjøre hvor mange setninger som egentlig befinner seg mellom stor bokstav og punktum
Det finnes bare ett finitt verb per enkel setning, så hvis du teller mer enn ett finitt verb mellom stor bokstav og punktum, inneholder setningen flere setninger, én pr finitt verb.

Det er nyttig å vite dette for å kunne tolke strukturen til, og betydningen av, komplekse setninger.
Eksempel:
Si me ves aquí después de las once, quitame el vaso que tenga en la mano.

3.    Å avgjøre hvilke andre elementer som må være med i setningen, og hvilken rolle de har
Det er verbet som avgjør hvilke andre elementer som må være med i setningen. Dette kalles valens

Et verb som estar, for eksempel, er toverdig, og krever subjekt og subjektspredikativ:

Diana está furiosa.

Et verb som poner er treverdig, og krever subjekt, direkte objekt og adverbial:

Alfredo puso las cervezas en la nevera.

Men hva når en enkel setning inneholder mer enn ett verb? 

Eksempler:
a) Yo tengo que aceptar esto.
b) Juan está comprando flores.
c) Mis padres van a seguir metiendo dinero en el banco.

I slike tilfeller er det det siste infinitte verbet vi må se på. Det er dette verbets valens som avgjør hva som må opptre i setningen:

a)     Aceptar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (yo) og direkte objekt (esto).
b)    Comprar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (Juan) og direkte objekt (flores).
c)     Meter er treverdig, og krever subjekt (mis padres), direkte objekt (dinero) og adverbial (en el banco).


4.     Å forklare forskjeller mellom norsk og spansk setningsstruktur
a) Hvorfor går det an å si Puso sus juguetes en la caja el niño, men ikke *La lekene i kassen gutten?
b) Hvorfor går det an å si Nå har jeg vært i butikken men ikke *Ahora he yo estado en la tienda?
c) Hvorfor går det an å si Yo nunca he estado en Roma men ikke *Jeg aldri har vært i Roma?
d) Hvorfor går den an å si Yo te lo regalo men ikke *Jeg deg den gir?

(a) og (b): subjektet i norske setninger (gutten i (a) og jeg i (b)) er definert av at det plasseres rett før eller rett etter det finitte verbet
På spansk defineres subjektet ved at det er det elementet som samsvarer med finitt verb i person og tall, og dermed er plasseringen mye friere.
Men: det spanske subjektet kan ikke opptre imellom finitt og infinitt verb i et sammensatt verb (b).

c): På norsk kan ikke adverbialet (aldri) stå mellom subjekt og finitt verb i helsetninger.  Spansk har ikke denne begrensningen.

d): Når det spanske direkte eller indirekte objektet uttrykkes ved personlige pronomener, skal disse plasseres enten før det finitte verbet[1], eller etter det infinitte verbet, hvis setningen har et infinitt verb. 
På norsk kommer direkte og indirekte objekte (i umarkerte setninger) etter både finitt og infinitt verb, uansett om de er pronomener eller ikke.


Lær forskjellen mellom finitt og infinitt verb, og du har funnet en snarvei rundt mange andre unødvendige småregler.







[1] Unntaket er imperativer: her kommer objektspronomenene etter verbet: ¡Mírame!