tirsdag 14. juni 2016

4 gode grunner til å lære elevene forskjellen mellom finitt og infinitt verb.

         Er ikke ”finitt” og ”infinitt” egentlig bare tomme merkelapper? Usynlige teoretiske kategorier uten relevans for praktisk språkbruk?

Finitte verbformer på spansk er som kjent de som er bøyet i person (derav termen ”formas personales”). Alle finitte former er også bøyet i kategoriene numerus og modus, og de fleste av dem også i tempus og aspekt. Det finnes en uhorvelig mengde finitte verbformer på spansk.
De infinitte formene er ikke bøyet i noen av disse kategoriene, og det finnes bare tre slike former: infinitiv (hablar), gerundium (hablando) og preteritum partisipp (hablado).

Men so what, liksom? 

Jo, de er mer enn bare tomme merkelapper. Slike termer oppstår nettopp på grunnlag av observasjoner av språket i bruk. Av erkjennelser om hvordan språklige elementer ”oppfører seg” i setningen.

Distinksjonen mellom finitte og infinitte verbformer kan brukes til:

1.     Å avgjøre om noe er en setning eller ikke
Det finitte verbet er setningens ”strømtilførsel”. Det er det som løfter de andre ordene frem fra språkets abstrakte verden og gjør dem relevant for her og . Det er forskjellen mellom comprar manzanas og compré manzanas.
Med andre ord, hvis strengen av ord du har foran deg ikke inneholder et finitt verb, er den ikke en setning.
På spansk er faktisk et finitt verb det eneste obligatoriske elementet i en setning (i den forstand at det går an å lage setninger som bare består av et finitt verb): Salgo. ¡Ven!

2.     Å avgjøre hvor mange setninger som egentlig befinner seg mellom stor bokstav og punktum
Det finnes bare ett finitt verb per enkel setning, så hvis du teller mer enn ett finitt verb mellom stor bokstav og punktum, inneholder setningen flere setninger, én pr finitt verb.
Det er nyttig å vite dette for å kunne tolke strukturen til, og derav betydningen av, komplekse setninger.
Eksempel:
Si me ves aquí después de las once, quitame el vaso que tenga en la mano.

3.     Å avgjøre hvilke andre elementer som må være med i setningen, og hvilken rolle de har
Det er verbet som i stor grad avgjør hvilke andre elementer som må være med i setningen. Dette kalles verbets valens. Et verb som estar, for eksempel, er toverdig, og krever subjekt og subjektspredikativ, mens et verb som poner er treverdig, og krever subjekt, direkte objekt og adverbial.
Men hva når en enkel setning inneholder mer enn ett verb? Hvilket verb skal vi se på for å avgjøre hvilke elementer setningen må inneholde?

Eksempler:
a) Yo tengo que aceptar esto.
b) Juan está comprando flores.
c) Mis padres van a seguir metiendo dinero en el banco.

I slike tilfeller er det det siste infinitte verbet vi må se på. Det er dette verbets valens som avgjør hva som må opptre i setningen:

a)     Aceptar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (yo) og direkte objekt (esto).
b)    Comprar er toverdig (og transitivt), og krever subjekt (Juan) og direkte objekt (flores).
c)     Meter er treverdig, og krever subjekt (mis padres), direkte objekt (dinero) og adverbial (en el banco).


4.     Å forklare forskjeller mellom norsk og spansk setningsstruktur
a) Hvorfor går det an å si Puso sus juguetes en la caja el niño, men ikke *La lekene i kassen gutten?
b) Hvorfor går det an å si Nå har jeg vært i butikken men ikke *Ahora he yo estado en la tienda?
c) Hvorfor går det an å si Yo nunca he estado en Roma men ikke *Jeg aldri har vært i Roma?
d) Hvorfor går den an å si Yo te lo regalo men ikke *Jeg deg den gir?

(a) og (b): subjektet i norske setninger (gutten i (a) og jeg i (b)) defineres på grunnlag av plassering i forhold til det finitte verbet: umiddelbart før eller etter. På spansk defineres subjektet ved at det er det elementet som samsvarer med finitt verb i person og tall, og dermed er plasseringen mye friere.
Men: det spanske subjektet kan ikke opptre imellom finitt og infinitt verb i et sammensatt verb (b).

c): På norsk kan ikke adverbialet (aldri) opptre mellom subjekt og finitt verb i helsetninger. (Husk: subjektet må stå umiddelbart før eller etter finitt verb). Spansk har ikke denne begrensningen.

d): Når det spanske direkte eller indirekte objektet uttrykkes ved personlige pronomener, skal disse plasseres enten før det finitte verbet[1], eller etter det infinitte verbet, hvis setningen har et infinitt verb. På norsk kommer direkte og indirekte objekte (i umarkerte setninger) etter både finitt og infinitt verb, uansett om de er pronomener eller ikke.


Lær forskjellen mellom finitt og infinitt verb, og du har funnet en snarvei rundt mange andre unødvendige småregler.






[1] Unntaket er imperativer: her kommer objektspronomenene etter verbet: ¡Mírame!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar