onsdag 28. september 2016

Å lære spansk til tenåringer




Bilde tatt fra "Gilgongo" på Flickr

Når setningenes intrikate struktur
Gjør tenåringshjernen apatisk og sur

Og timen du planla om ser og estar
Har fratatt deg all energien du har

Da spør du deg selv, ”Er det lærer jeg er?”
”-eller støttekontakt med et grunnfag i fravær?”

For fremtidens håp er et digert hormon
Som vemmes av termene form og funksjon

De glemmer den sannhet om språket du fant:
Det gjenspeiler livet i hver konsonant

Hormoner og ungdomstid kommer og går
Men språkets briljante mirakel består

- Margrete Dyvik Cardona


fredag 23. september 2016

JEG SKULLE ØNSKE LÆREREN HADDE FORKLART MEG DETTE DA JEG VAR SPANSKELEV – DEL 2.

Bilde tatt fra "Cristian Carrera" på Flickr.

Er vi som språklærere forpliktet til å styre unna enhver form for refleksjon rundt språket som system? Er det fastslått en gang for alle at elever på språkfag ikke har interesse eller utbytte av betraktninger som ikke innebærer ren innøving av praktisk språkbruk?
Den avgjørelsen er i så tilfelle ikke tatt av et språkmenneske. Den er tatt av en som sannsynligvis mener at grammatiske beskrivelser er irrelevante teorier for folk uten bakkekontakt, og ikke det det faktisk er: et beskrivelsesapparat oppstått nettopp på grunnlag av observasjoner av språkbruk.

Grammar is not just a pain in the ass; it's the pole you grab to get your thoughts up on their feet and walking. – Stephen King

Jeg har ingen tro på at jeg var den eneste som satt på skolebenken og syntes jeg lærte bedre når jeg ble forklart hvorfor ting er som de er, ikke bare hvordan det ser ut på overflaten. Eller at jeg var den eneste som var nysgjerrig på hva som er essensen i menneskelig språk, hva spansk og norsk har til felles og hva som skiller dem ad.
Og jeg ville vært takknemlig for en lærer som viste meg hvordan terminologien som utgjør beskrivelsesapparatet er relevant. Og at den kan brukes til å snakke om alle menneskelige språk.

I dette innlegget kan dere lese om de to siste av fire ting jeg skulle ønske mine spansklærere hadde våget å forklare oss.

3.              Grunnen til at vi deler ord inn i ordklasser
Grunnen til at vi deler ord inn i ordklasser, er at ordklassen sier noe om hvordan et ord oppfører seg i en setning; hvilke ord det kan stå sammen med, hvor det plasseres, og hvilken funksjon det kan ha.
Hva som kjennetegner en ordklasse semantisk, som at substantiver peker på ting og personer, og at verb peker på handlinger, er relevant blant annet for å forstå hva som kjennetegner ordklasser på tvers av språk, men det er deres formelle og funksjonelle egenskaper som gjør rede for hvordan de oppfører seg i hvert enkelt språk.
For, hvis man sa at alt som peker på hendelse eller handling var et verb, måtte un salto, un accidente og una celebración, for eksempel, defineres som verb. Belleza og inteligencia ville gjerne bli definert som adjektiver. Og da ville vi hatt noen merkelapper som ikke ga oss informasjon om hvordan disse ordene brukes for å sette sammen en setning.
Men hvis vi legger til informasjon som at spanske verb bøyes (blant annet) i tid og person, spanske substantiver bøyes i tall og kan opptre med determinativer osv, har vi beskrevet noe av det som faktisk kjennetegner språkets byggeklosser. Ikke bare fordi elevene skal lære hvordan de snakker spansk, men fordi de skal lære hva som kjennetegner språket, og hva slags kunnskap hvert eneste talende mennesker faktisk besitter.

Hvorfor heter det for eksempel tener hambre på spansk, men være sulten på norsk? Jo, blant annet fordi at tilstanden blir beskrevet med et substantiv på spansk, og med et adjektiv på norsk. Et adjektiv kan ikke være objekt for et verb  (tener/ha) (Hva som kan være objekt, kan du se under 4.).
Når min mann, en colombianer som i likhet med meg er lingvist, spør meg hvorfor det ikke går an å si ta det med rolig, forklarer jeg simpelthen at rolig er et adjektiv, ikke et substantiv, og kan derfor ikke stå etter en preposisjon.

Enten vi liker det eller ikke, er ordene i språket mer enn bare hva de betyr.

4.              Det er lurt å vite hva et nominalt element er

Nominal er avledet fra nomen, som er en samlebetegnelse for substantiver og pronomener (Endresen et al., s. 142). Denne betegnelsen finnes fordi substantiver og pronomener er svært like både når det gjelder innhold (kan peke på ting eller personer) og setningsfunksjon (f.eks subjekt og direkte objekt).

Et nominalt element er et element som kan ha de samme funksjonene i en setning som substantiver og pronomener. De nominale elementene i språket (i tillegg til substantiver og pronomener) er:

i)               Nomenfraser
ii)             Infinitivskonstruksjoner
iii)            Nominalsetninger

i)               En frase er en gruppe av ord, som ikke er en setning, og som oppfører seg som en syntaktisk enhet (fungerer for eksempel som subjekt eller direkte objekt).
En nomenfrase er en frase som har et substantiv eller et pronomen som det mest sentrale ordet.

Eksempler:

a)                  Nomenfrasen la niña er subjekt i setningen:
La niña baila bien.

b)                 Nomenfrasen carne cruda er direkte objekt i setningen:
Yo como carne cruda.

ii)             En infinitivskonstruksjon er en setningslignende konstruksjon som har en infinitiv som verbal.

Eksempler:

c)                  Infinitivskonstruksjonen dormir en la mañana er subjekt i setningen:
Me gusta dormir en la mañana.

d)                 Infinitivskonstruksjonen cantar esta canción er direkte objekt i                                 setningen:
No quiero cantar esta canción.

iii)            En nominalsetning er en leddsetning som kan ha de samme setningsfunksjonene som et substantiv. På norsk er at-setninger de vanligste nominale setninger. Disse innledes med que på spansk.

Eksempler:

e)                  Nominalsetningen er subjekt i setningen:
Que hayas llegado bien me alegra mucho.

f)                  Nominalsetningen er direkte objekt i setningen:
Pienso que Juan se ha enfermado.

Så hvorfor er det viktig å vite hva et nominalt element er?

 Fordi det kan forenkle beskrivelsen av mange andre fenomener i språket.

a)    Det er med på å forklare bruken av ser og estar
Det står i lærebøkene at vi må bruke ser, og ikke estar, når predikativet er et substantiv. Men det er en forenkling. Sannheten er at vi må bruke ser når predikativet er et nominalt element.

Eksempler:

Ella es la hija de Juan. *Ella está la hija de Juan.
Lo mejor es dormir en la mañana. *Lo mejor está dormir en la mañana.
El problema es que no has hecho los deberes. * El problema está que no has hecho los deberes.

b)      Det er del av definisjonen på hva som er et subjekt
Et subjekt er alltid et nominalt element.

Eksempler:

Que hayas llegado bien me alegra.
Eso me alegra.
Comer aceitunas me alegra.

c)    Det er del av definisjonen på hva som er et direkte objekt
Et direkte objekt er alltid et nominalt element eller en preposisjonsfrase med a.

Eksempler:

Yo amo las flores.
Yo amo a mi padre.

d)    Det er et av elementene som kan stå som utfylling i en preposisjonsfrase
En spansk preposisjonsfrase består av en preposisjon pluss en av de følgende utfyllingene: et adjektiv/adjektivfrase, et adverb/adverbfrase, eller et nominalt element.

Eksempler:

Por el amor de Dios
Sin haber visto a los ladrones
Sin que haya visto a los ladrones

Det er ikke farlig å be elevene om å tenke abstrakt av og til. Du kan til og med risikere at de liker det!

Bibliografi

Endresen, Rolf Theil; H.G. Simonsen; A. Sveen (2000). Innføring i Lingvistikk. Oslo, Universitetsforlaget.