tirsdag 20. juni 2017

Fire lærerike forskjeller mellom norsk og spansk




Hvilken by bor du i?
men ikke
*¿Qué ciudad vives en?

Bilen jeg kjøpte er billig,
men ikke
*El carro compré es barato.

Hvorfor er det slik?

Preposisjoner

Hvorfor er det feil å avslutte spanske setninger med en preposisjon, mens det fint går an på norsk?

Hvilken by bor du i?
Hvem jobber du med?

*¿Qué ciudad vives en?
*¿Quién trabajas con?
(Asterisk, “*” betyr at setningene er ugrammatiske)

Preposisjoner er grammatiske ord som fungerer som et bindeledd mellom ord, fraser og setninger, og sammen med utfyllingen (som kommer etter) danner preposisjonen en preposisjonsfrase:

Preposisjon: con
        (med)

Preposisjonsfrase: con la novia
      (med kjæresten)


"Sammen med utfyllingen danner preposisjonen en preposisjonsfrase."

Forskjellen på norsk og spansk er at spanske preposisjonsfraser ikke kan opptre uten utfyllingen. På norsk kan utfyllingen være flyttet til et annet sted i setningen, som i eksemplene over.
Den spanske versjonen av de norske setningene må altså bli:

¿En qué ciudad vives?
¿Con quién trabajas?

Adjektiver

På norsk kan vi ikke plassere adjektivet etter substantivet i en frase, mens man på spansk kan plassere adjektivet før eller etter. Men betyr det at vi på norsk går glipp av en betydningsforskjell de har på spansk?

Los hombres locos
De gale mennene

Los locos hombres
De gale mennene

Svaret er ja. Mange norske fraser er tvetydige, fordi vi ikke kan velge å differensiere med adjektivets plassering.
For eksempel blir setningen

De gale mennene fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller,

tvetydig på norsk, fordi frasen de gale mennene er tvetydig. Enten betyr den

a) De gale mennene, men ikke de normale, fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller,

eller så betyr den

b) Alle menn, som jo er gale, fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller.

På spansk får man frem denne forskjellen ved å plassere adjektivet henholdsvis etter eller før substantivet:

a) Los hombres locos prenden cohetes sin gafas de protecctión.

b) Los locos hombres prenden cohetes sin gafas de protección.

Subjektet

Aller først: subjektet i en setning er ikke nødvendigvis den som utfører verbhandlingen. Alle de følgende setningene har subjekt (understreket), men de inneholder ingen referanse til noen som utfører en verbhandling:

La casa es verde. (Huset er grønt.)
Las ventanas fueron lavadas. (Vinduene ble vasket.)
Diana desapacerió. (Diana forsvant.)

På spansk er det likevel lett å identifisere subjektet: det er det ordet eller den frasen som samsvarer med verbet i person og tall.

Men hvordan blir dette på norsk, der vi ikke har samsvarsbøyning mellom subjekt og verbal? Hvordan definerer man subjektet i norske setninger?

Setningsfunksjonene i norske setninger avgjøres i større grad av plassering, siden vi ikke har like mye samsvarsbøyning.
Dermed er subjektet i norske setninger det ordet eller den frasen som kommer rett før eller rett etter det bøyde verbet:

Diana har forsvunnet
Har Diana forsvunnet?
I går forsvant Diana.
Diana forsvant i går.

"På spansk er subjektet det ordet eller den frasen som samsvarer med verbet i person og tall."

Denne forskjellen mellom norske og spanske subjekter er også grunnen til at spanske setninger kan opptre uten subjektet synlig i setningen, mens det ikke går på norsk:

Llegaron tarde.
De kom sent.

På spansk kan man se av verbbøyningen hva som er subjektets person og tall.

Det finnes også setninger på spansk som ikke engang har noe underforstått subjekt; såkalte upersonlige setninger. På norsk må vi selv i disse tilfellene, altså når subjektet er tomt for betydning, ha noe på subjektsplass.

Llueve.
Det regner.

Hay dinero debajo del colchón.
Det er penger under madrassen.

Relativsetninger

De vanligste relativsetningene (understreket) er som-setninger, som innledes med que på spansk:

El coche que dejó de funcionar me irrita.
Bilen som sluttet å fungere, irriterer meg.

I norsk kan vi ha relativsetninger uten at relativordet (som) opptrer i det hele tatt. Det skjer når relativsetningen har eksplisitt subjekt (i fete typer).

Bilen jeg kjøpte er billig.

Dette går ikke på spansk:

*El carro compré es barato.

På norsk er ordrekkefølgen i setningen ofte nok til å gjenkjenne den logiske strukturen i den. Slik er det ikke på spansk, der de har en friere ordrekkefølge, og dermed må de ha andre måter å markere funksjoner på, som samsvarsbøyning, og i dette tilfellet, eksplisitt relativord:

El carro que compré es barato.

Slike forskjeller språkene imellom kan lære oss mye om hvordan språkene hver for seg er strukturert.


Blogglistenhits

onsdag 7. juni 2017

Fem grep jeg lærte av å skrive grammatikkbok i spansk.




Når du underviser i et klasserom, vil feilene du gjør raskt forsvinne ut i glemselen.
Sånn er det ikke når du skriver bok, da kommer det på trykk for all ettertid.

Dette er noe jeg har hatt i bakhodet mens jeg har skrevet boken om spansk setningsstruktur som kommer ut over sommeren.

Her er fem ting jeg har lært:

1.    Lag/finn gode eksempler!
Hva kjennetegner et godt eksempel?

For det første må eksempelet høres naturlig ut. For det kan være grammatisk korrekt og likevel høres stivt eller søkt ut på spansk.
Eksempel:  
Lavo mis manos er grammatisk riktig, men er så unaturlig at det ville fungere dårlig som eksempel.  (Me lavo las manos er mer naturlig).

For det andre må det være lett å få øye på hva uttrykket eksemplifiserer, og det bør ikke ligne for mye på andre uttrykk som eksemplifiserer helt andre ting.

Det kan for eksempel være lurt å unngå følgende uttrykk når man skal forklare bruken av se:

No se nada  (ligner på no sé nada)

Se lo espera (er tvetydig: det kan bety a) Han/hun forventer det, eller b) Hun/han venter på den for ham ("se" tilsvarer "le").)

For det tredje bør eksemplene være minneverdige. Jeg unngår å gi elevene sovemedisin i form av eksempler som ¿Dónde está el museo? eller Me gusta estudiar español, og gir dem heller eksempler som får dem til å trekke på smilebåndet eller sperre opp øynene.

Setninger som
Diana es violenta,
eller
Si mantienes el baño sucio, la suegra se quedará en casa,
vil ligge lett tilgjengelig i minnebanken når elevene skal repetere ser og estar eller betingelsessetninger.

Gode eksempler er naturlige, utvetydige og minneverdige.

2.    Vær etterrettelig!
Dette er nivåavhengig, men av og til kan man ikke ta seg tid til å forklare alle begreper som blir brukt i undervisningen. Da kan man henvise til læreverk og oppslagsverk der elevene kan finne forklaringer.

Det går ikke når du skriver bok. Alle termene jeg bruker må jeg forklare selv, og det må være et sted i boken leseren kan slå opp på for å finne det.

Et sted skriver jeg for eksempel at alle relativsetninger inneholder et relativord. Den setningen kunne jeg ikke ha med i boken uten også å inkludere en uttømmende liste over relativord på spansk.

Denne typen tankegang har gjort at jeg er blitt mer nøye med å tenke igjennom de nødvendige følgene av det jeg forklarer.

3.    Vær konsekvent!
I en grammatikkbok er alle delene strengt forbundet med hverandre, så når jeg velger en definisjon eller en måte å kategorisere på, får dette følger for hele resten av boken.

Jeg kan for eksempel ikke kategorisere ordet segundo som et determinativ ett sted og som et adjektiv et annet, for ordklassetilhørighet er sjelden relativt. Jeg er nødt til å sette ord på hvorfor segundo er det ene eller det andre, og det jeg sier må stemme overens med alt jeg ellers har sagt om determinativer og adjektiver.

Dette har ført til at jeg er blitt mer oppmerksom på konsekvensene av definisjoner jeg kommer med i klasserommet eller forelesningen.

4.    Vær tydelig!
Selv om det er mer enn én måte å være tydelig på, er det en regel jeg vil løfte frem over alle andre:

IKKE BRUK FLERE ORD ENN NØDVENDIG.

Når jeg har skrevet boken har det vært en konstant prioritet at leseren ikke skal fortape seg i en skog av unødvendige ord, eller nøste opp i tungt strukturerte setninger. De grammatiske begrepene jeg ber dem om å sette seg inn i, er komplekse nok i seg selv.

Når jeg skal innlede om forholdet mellom verbet og setningen for eksempel, kunne jeg ha sagt:

Et predikat må alltid ha et verb, og alle setninger må ha et predikat med et verb for å kunne defineres som setning. Dessuten må verbet alltid være bøyet for at det skal kunne kalles en setning.

Men egentlig trenger jeg ikke si mer enn:

Verbet er setningens viktigste ord i den forstand at vi ikke kan ha en setning hvis vi ikke har et verb.

Inni den sistnevnte definisjonen har jeg også en referanse til kapittelet der ”setning” er definert. Det at verbet må være bøyet for at noe skal defineres som en setning, har jeg med i kapittelet om setninger.

Det er først når jeg kommer til eksemplene at jeg ikke sparer på ordene.

5.   Vær sta!
Jeg synes stadig jeg leser at ”for å oppnå dine drømmer, må du ha tro på deg selv.”
For min egen del, har veien til drømmen om bokutgivelse ikke vært en blomstrende troooo på meg selv, det har vært stahet. Jeg har sittet og hamret ned kapitlene, med en trassig toåring i bakhodet som har stått og trampet og ropt: ”Jeg skal, jeg skal, jeg SKAL skrive grammatikkbok i spansk!”

Og det er den siste leksen jeg har lært: Vær sta og egen. Det spørs hvor fornøyd foreldrene mine er med akkurat det.


Boken ”Spansk syntaks for nordmenn” kommer ut i september/oktober i år:


Blogglistenhits