Fire lærerike forskjeller mellom norsk og spansk

Hvilken by bor du i?

men ikke

*¿Qué ciudad vives en?

Bilen jeg kjøpte er billig,

men ikke

*El carro compré es barato.

Hvorfor er det slik?

Preposisjoner

Hvorfor er det feil å avslutte spanske setninger med en preposisjon, mens det fint går an på norsk?

Hvilken by bor du i?

Hvem jobber du med?

*¿Qué ciudad vives en?

*¿Quién trabajas con?

(Asterisk, “*” betyr at setningene er ugrammatiske)

Preposisjoner er grammatiske ord som fungerer som et bindeledd mellom ord, fraser og setninger, og sammen med utfyllingen (som kommer etter) danner preposisjonen en preposisjonsfrase:

Preposisjon: con

        (med)

Preposisjonsfrase: con la novia

      (med kjæresten)

"Sammen med utfyllingen danner preposisjonen en preposisjonsfrase."

Forskjellen på norsk og spansk er at spanske preposisjonsfraser ikke kan opptre uten utfyllingen. På norsk kan utfyllingen være flyttet til et annet sted i setningen, som i eksemplene over.

Den spanske versjonen av de norske setningene må altså bli:

¿En qué ciudad vives?

¿Con quién trabajas?

Adjektiver

På norsk kan vi ikke plassere adjektivet etter substantivet i en frase, mens man på spansk kan plassere adjektivet før eller etter. Men betyr det at vi på norsk går glipp av en betydningsforskjell de har på spansk?

Los hombres locos

De gale mennene

Los locos hombres

De gale mennene

Svaret er ja. Mange norske fraser er tvetydige, fordi vi ikke kan velge å differensiere med adjektivets plassering.

For eksempel blir setningen

De gale mennene fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller,

tvetydig på norsk, fordi frasen de gale mennene er tvetydig. Enten betyr den

a) De gale mennene, men ikke de normale, fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller,

eller så betyr den

b) Alle menn, som jo er gale, fyrer opp raketter uten beskyttelsesbriller.

På spansk får man frem denne forskjellen ved å plassere adjektivet henholdsvis etter eller før substantivet:

a) Los hombres locos prenden cohetes sin gafas de protecctión.

b) Los locos hombres prenden cohetes sin gafas de protección.

Subjektet

Aller først: subjektet i en setning er ikke nødvendigvis den som utfører verbhandlingen. Alle de følgende setningene har subjekt (understreket), men de inneholder ingen referanse til noen som utfører en verbhandling:

La casa es verde. (Huset er grønt.)

Las ventanas fueron lavadas. (Vinduene ble vasket.)

Diana desapacerió. (Diana forsvant.)

På spansk er det likevel lett å identifisere subjektet: det er det ordet eller den frasen som samsvarer med verbet i person og tall.

Men hvordan blir dette på norsk, der vi ikke har samsvarsbøyning mellom subjekt og verbal? Hvordan definerer man subjektet i norske setninger?

Setningsfunksjonene i norske setninger avgjøres i større grad av plassering, siden vi ikke har like mye samsvarsbøyning.

Dermed er subjektet i norske setninger det ordet eller den frasen som kommer rett før eller rett etter det bøyde verbet:

Diana har forsvunnet

Har Diana forsvunnet?

I går forsvant Diana.

Diana forsvant i går.

"På spansk er subjektet det ordet eller den frasen som samsvarer med verbet i person og tall."

Denne forskjellen mellom norske og spanske subjekter er også grunnen til at spanske setninger kan opptre uten subjektet synlig i setningen, mens det ikke går på norsk:

Llegaron tarde.

De kom sent.

På spansk kan man se av verbbøyningen hva som er subjektets person og tall.

Det finnes også setninger på spansk som ikke engang har noe underforstått subjekt; såkalte upersonlige setninger. På norsk må vi selv i disse tilfellene, altså når subjektet er tomt for betydning, ha noe på subjektsplass.

Llueve.

Det regner.

Hay dinero debajo del colchón.

Det er penger under madrassen.

Relativsetninger

De vanligste relativsetningene (understreket) er som-setninger, som innledes med que på spansk:

El coche que dejó de funcionar me irrita.

Bilen som sluttet å fungere, irriterer meg.

I norsk kan vi ha relativsetninger uten at relativordet (som) opptrer i det hele tatt. Det skjer når relativsetningen har eksplisitt subjekt (i fete typer).

Bilen jeg kjøpte er billig.

Dette går ikke på spansk:

*El carro compré es barato.

På norsk er ordrekkefølgen i setningen ofte nok til å gjenkjenne den logiske strukturen i den. Slik er det ikke på spansk, der de har en friere ordrekkefølge, og dermed må de ha andre måter å markere funksjoner på, som samsvarsbøyning, og i dette tilfellet, eksplisitt relativord:

El carro que compré es barato.

Slike forskjeller språkene imellom kan lære oss mye om hvordan språkene hver for seg er strukturert.