Uttalefeil nordmenn gjør når vi snakker spansk.

Du er sikkert flink å passe på at du ruller på r’en, at dobbel l skal uttales «j», og at u’en etter «q» er stum. Men her er et par ting du kanskje ikke legger merke til at du gjør feil.

n-lyd etter «t»

Når nordmenn skal uttale ord som slutter på –ten, slik som gutten, hatten og biten, har vi en tendens til å kutte ut e-lyden, og la t’en gå rett over i n-lyden (nasalen):

Gutten: [gʉtn̩]

Hatten: [hatn̩]

Biten: [bi:tn̩]

[ʉ] = den norske u-lyden

[i:] = lang i.

[n̩] = stavelsesbærende «n». Det vil si at det er en stavelse der selv om det ikke er noen vokal der.

Dette er faktisk et typisk trekk ved germanske språk, og tysk har det i enda større grad enn norsk. De kunne faktisk være troende til å uttale «boken» på samme måte:

Boken = [bu:kŋ̍]

 [ŋ̍]: en ng-lyd. Den loddrette streken over betyr at den er stavelsesbærende.

Nordmenn sier "guttn" og "hattn", og gjør det samme på spansk.

Men på spansk er dette ikke en naturlig måte å uttale disse lydkombinasjonene på, likevel gjør vi nordmenn det stadig vekk. Eksempler er:

Admiten = [admitn̩]

Boten = [botn̩]

Og til og med

Tener = [tn̩er]

Det kunne være spennende å høre om våre spansktalende venner har lagt merke til denne feilen.

r-lydene

I norsk har vi både skarre-r ([ʁ]) og rulle-r ([r] eller [ɾ]), men vi kan ikke bruke dem til å skille mellom ord:

Både [rø:r], [ʁø:ʁ] og [ɾø:ɾ] betyr det samme: rør.

Men hva er nå forskjellen i uttalen mellom [rø:r] og [ɾø:ɾ], hvis begge er rulle-r’er?

Aha, her nærmer vi oss problemet.

[ɾ]-lyden er den som vanligvis brukes i østnorsk, og den er karakterisert ved at tungespissen kommer borti tannkammen (kanten bak fortennene) én rask gang.

[r]-lyden blir brukt i enkelte vestnorske dialekter, slik som på Sunnmøre, og den er karakterisert ved at tungespissen vibrerer mot tannkammen.

De norske r-lydene kan ikke brukes til å skille mellom ord.

Spansk har begge disse r-lydene, men i dette språket er forskjellen mellom dem betydningsskillende. Det vil si at 

[pero] og [peɾo] 

er to forskjellige ord 

(perro (hund) vs. pero (men)), 

og likeså [karo] og [kaɾo] 

(carro (bil) vs. caro (dyr(adj)).

Nordmenn har en tendens til å markere forskjellen mellom disse ordparene med henholdsvis kort og lang vokal, men det er en uttalefeil. Det er r-lyden vi må bruke til å skille.

Se også Feil spanskspråklige gjør når de uttaler norsk og hva det kan lære oss om spansk

Diftongen au/eu.

Hvordan uttaler du «Europa»? Hva med «sau», eller «Audi»?

Er du fra Bergen, sier du sannsynligvis «Øuropa», «søu» og «Øudi». 

Er du fra østlandet, kan det til og med være du sier «Ævropa», «sævv» og «Ævdi».

Det hender ikke ofte, men jeg har hørt nordmenn overføre denne uttalen til spansk.

Dere kan jo selv tenke dere hva min mann, Mauricio blir hetende da.

Feil spanskspråklige gjør når de uttaler norsk og hva det kan lære oss om spansk

En kamerat fra Ecuador fortalte meg for noen år siden at han hadde sett en fantastisk norsk film som het «Elin». Jeg sa som sant var at den hadde jeg aldri hørt om. Helt til han begynte å fortelle hva den handlet om. Og jeg skjønte at det var «Elling».

Fra kameraten min sitt ståsted var jeg enten dum eller vanskelig, for Elin og Elling er da vitterlig nesten det samme?

Ikke for en nordmann.

Misforståelsen er interessant, for den viser at språkbrukeres eget språksystem påvirker hvor like vi synes språklyder er.

Uttalefeil viser at vårt eget språksystem styrer hvordan vi hører språklydene.

Elin og Elling

Ordene Elin og Elling har ikke bare én, men to betydningsskillende uttaleforskjeller på norsk.

Den første er forskjellen mellom kort og lang e, noe som ikke bare gir seg utslag i lengden på vokalen, men også i kvaliteten på den:

Elin: [‘e:lɪn]

Elling: [‘ɛlɪŋ]

[‘] markerer hvilken stavelse trykket faller på

[:] markerer lang vokal

[ɪ] er en kort i-lyd

[ɛ] er en kort, åpnere e-lyd

[ŋ] er ng-lyden

E-lydene på spansk, selv om de kan uttales litt forskjellig avhengig av hvor de står og hva taleren ønsker å legge vekt på, markerer ikke noen forskjell i betydning.

Så enten du sier [‘pe:lo] eller [‘pɛlo], har du uansett bare greid å si pelo.

Det som er så interessant, er at en spansktalende da rett og slett ikke oppfatter at der er noen forskjell i det hele tatt.

Dette blir enda merkeligere når vi ser på den siste lyden i de to ordene, [n] versus [ŋ]. På norsk er disse lydene betydningsskillende, slik at ord som lang [laŋ] og land [lan] betyr to forskjellige ting.

Spansk har begge disse lydene, men de er bare «uttalevarianter» av samme lyd, og det betyr at du ikke lager et nytt ord hvis du bytter [n] ut med [ŋ]:

[pan] = pan

[paŋ] = pan

Slik stilt er vi nordmenn heldige når vi skal lære spansk, for spansktalende oppdager ikke alle uttalefeilene vi gjør, slik som for eksempel at vi uttaler e-lyden i pero annerledes enn e-lyden i perro.

Med det finnes en betydningsskillende forskjell på spansk mellom pero og perro, en som ikke er betydningsskillende på norsk, og som derfor kan være vanskelig for oss å oppfatte. Er det noen av mine lesere som vet hvilken det er?